Menu

Content

Breadcrumb

St. Elisabeth biografi

Minnedag: 17. november

Skytshelgen for Hessen og Thüringen; for St. Elisabeth-søstrene og fransiskanertertiarer, for Caritas og Den tyske Orden; for bakere, blondevevere, enker, foreldreløse, tiggere, syke, uskyldig forfulgte og alle nødlidende; mot tannverk.

Den hellige Elisabeth ble født i år 1207 i Bratislava i Ungarn (nå hovedstad i Slovakia) eller i Sárospatak i Ungarn. Hun var datter av kong Andreas II av Ungarn (1205-35) og hans første kone, Gjertrud av Andechs, en søster av den hellige Hedvig. Allerede som 4-åring ble hun forlovet med landgreve Hermann I av Thüringens 11-årige sønn Ludvig og brakt til hoffet i Thüringen. I 1213 ble hennes mor myrdet.

 

Etter grev Hermann Is død i 1215 kom Ludvig på tronen som landgreve Ludvig IV. I 1221, da Elisabeth var 14 år, fant bryllupet sted. Selv om det lå politiske motiver bak giftermålet, ble det unge parets ekteskap svært lykkelig. Allerede året etter bryllupet kom parets første barn, sønnen Hermann, som døde allerede som 19-åring. I løpet av seks år fikk de to barn til, datteren Sofia, som giftet seg med hertugen av Brabant, og den yngste datteren, den salige Gjertrud, ble født i 1227. Hun ble abbedisse i Altenburg. Ludvig glemte aldri å ha med en gave til Elisabeth når han kom tilbake fra sine reiser.

Paret bodde komfortabelt i sitt hjem i slottet Wartburg ved Eisenach. Her kunne Elisabeth virkelig utfolde sin impulsive, generøse natur. Hun viste stor omsorg for de nødlidende, og hun gikk rundt i fattigkvarteret og hjalp hvor hun kunne. Hun kledde seg i de enkleste klær og avslo å bære krone, og adelen angrep henne fordi hun brøt med livsstilen ved hoffet. Men hun fikk alltid støtte av sin like dypt troende, ridderlige og godhjertede mann. Sammen grunnla de sykehus, blant annet et ved foten av den bratte åsen slottet Wartburg lå, og de sørget for hjelpeløse barn, særlig foreldreløse. De fattige kom daglig til hennes port for å få mat. Men hun var klok i tillegg til å være generøs, og for dem som var i stand til det, sørget hun heller for passende arbeid enn for mat og penger.

Under en hungersnød i 1225 brukte den unge landgrevinnen penger fra statskassen for i det minste å lindre den verste nøden, og hun ble fra mange hold beskyldt for å sløse. Elisabeth gikk barføtt ved prosesjoner, og når hun hørte prekener, stilte hun seg alltid blant de fattigste kvinnene, og selv bar hun gjerne klær som en tiggerske. Men selv Ludvig mente at visse av hennes fromhetsytringer var overdrevne, som når hun midt på natten forrettet sine bønner på kne på det nakne golvet.

En av de mest berømte historiene om Elisabeths nestekjærlighet forteller at hun en dag la en døende spedalsk i den sengen hun delte med ektemannen. Da han fikk høre om dette, sprang han rasende inn i rommet og rev av sengeklærne. Men i følge Elisabeths biograf, Dietrich av Apolda, "i samme øyeblikk åpnet den allmektige Gud øynene til hans sjel, og i stedet for den spedalske så han kroppen til den korsfestede Kristus ligge utstrakt på sengen". Dessverre har senere biografer utbrodert denne enkle beskrivelsen av indre forståelse og vekst til en fysisk materialisasjon, slik at Ludvig skal ha sett "et blødende krusifiks med utstrakte armer".

Velkjent er sagnet om den hjertegode grevinnen som en dag gikk ut med mat til de fattige. Uventet møtte hun sin "strenge gemal", som i en barsk tone spurte henne hva hun bar i fanget. "Bare roser", svarte hun i forskrekkelsen. Og da den strenge greven kikket etter, var det virkelig bare roser, de herligste duftende roser. Han ba om forlatelse og elsket henne etter det enda mer.

Sommeren 1227 sluttet Ludvig seg til sin slektning keiser Fredrik IIs korsfarere i Apulia. Elisabeth sørget over at de skulle være atskilt fra hverandre, og hun red sammen med ham den første dagen. Men Ludvig nådde aldri Det hellige Land. Han døde av pest bare tre måneder senere, den 11. september i Otranto (noen steder i Tyskland kalles han populært St. Ludvig). Det fortelles at da budskapet i oktober nådde Elisabeth, løp hun vilt skrikende gjennom slottet: "Verden er død for meg, og alt som var frydefullt i verden". Hva som deretter skjedde, er noe usikkert. Elisabeths tredje barn, Gjertrud, var født atten dager etter mannens død, men nå var hun enke og uten beskyttelse, og fikk lide for sine "forseelser".

En versjon forteller at Ludvigs yngre bror Henrik Raspe overtok makten i Thüringen, først som regent for Elisabeths mindreårige sønn, men at han senere ville ha makten selv. Han stilte svigerinnen overfor valget om enten å tilpasse seg livet ved hoffet eller forlate Wartburg uten midler. Elisabeth nølte ikke, hun verken ville eller kunne tilpasse seg praktutfoldelsen og sløseriet ved hoffet. En versjon sier at hun deretter frivillig forlot slottet, men det hevdes også at hun måtte forlate Wartburg midt på vinteren, med tre små barn hvorav et ved brystet. Henrik forbød også alle borgere å hjelpe henne.

Elisabeth dro uansett versjon til Kitzingen, der hennes tante Matilda var abbedisse. Der overlot hun datteren Sofia i nonnenes varetekt mens hun selv dro til Bamberg, hvor hennes onkel Egbert (Eckembert) var biskop. Han stilte sitt slott i Pottenstein til hennes disposisjon og begynte å legge ambisiøse planer om at hun skulle gifte seg på nytt. Men hun hadde lovt Ludvig at hvis det skulle skje noe med ham, skulle hun aldri gifte seg igjen.

Elisabeth var blitt fortrolig med fransiskanerbevegelsen gjennom noen brødre som Frans av Assisi hadde sendt til Tyskland i 1221. De ble mottatt av både biskopen av Thüringen og av landgrevinnen selv, som kalte noen av brødrene til Eisenach og ble deres beskytter. Hun spant selv ull til klær for ordensbrødrene og skjenket dem et kapell i Eisenach. Etter å ha deltatt ved mannens høytidelige begravelse i klosterkirken i Reinhardsbrunn og etter å ha sørget for sine tre barn, trådte hun i 1228 inn som tertiar i fransiskanerordenen, og langfredag avla hun løftene i kapellet i Eisenach. Sammen med sin skriftefar reiste hun til Marburg i Hessen.

Noen biografer ser et fullstendig brudd mellom Elisabeth som barn, hustru og mor og den nye Elisabeth som enke og asket, og de kritiserer at hun forlot sine barn. Det er umulig å vite hva hun tenkte, men hun kan ha ønsket at barna ikke skulle lide, og det kan være at det faktum at hun selv ble sendt bort fra foreldrene som svært liten, gjorde det lettere for henne å gjøre det samme selv.

Da Ludvigs riddere kom tilbake fra korstoget, fikk Elisabeths sønn tilbake sin rett til kronen og hun fikk utbetalt sin morgengave. For disse pengene grunnla den 20-årige enken i 1228/29 et hospital i Marburg i Hessen, hvor hun pleide alle de syke som ikke ble tatt inn i noe annet sykehus. Hun oppkalte hospitalet etter sitt store forbilde St. Frans. Biskopen av Bamberg forbød henne å gi bort alt hun eide, for hun trengte midler for å ta seg av de fattige og syke.

De neste tre årene viet hun seg helt til å tjene de fattige, syke og gamle med stor fromhet og under de strengeste selvpinsler og forsakelser. Hun beskjeftiget seg med manuelt arbeid som å karde og spinne, sydde tøy til de nødlidende, vasket deres hjem og dro også på fiskefangst for å skaffe dem mat. Hun besøkte dem, sydde dåpskjoler til barna og likskrud til de avdøde. En gang på skjærtorsdag vasket og kysset hun føttene til spedalske.

Elisabeth hadde da stilt seg fullstendig under ledelse av sin skriftefar, Konrad av Marburg, som hun hadde kjent siden 1225. Ludvig hadde delt de høye tankene som pave Gregor IX (1227-41) og andre hadde om Konrad, og hadde tillatt at Elisabeth avla lydighetsløfte til ham. Han var en klok og dugelig mann, men mildest talt utrolig ufølsom; nærmest en sadist som hadde hatt suksess i inkvisisjonen av kjettere. Men han var ikke den rette til å veilede en så varmhjertet og spontan ung kvinne, og han formørket de siste år av Elisabeths korte liv. Hans behandling av henne var ubarmhjertig, til tider brutal, og hun innrømmet at hun var svært redd for ham. Konrad fikk henne til å avsette sine to hoffdamer, den ene hadde hun kjent og elsket siden hun kom fra Ungarn til Thüringen som 4-åring, og hun var som en surrogatmor for henne. Konrad erstattet dem med to strenge og grusomme kvinner, og han straffet henne med slag i ansiktet, og noen ganger slo han henne med en "lang, tykk kjepp" så hun hadde blåmerker i ukevis. Men hans fremgangsmåte brøt ikke ned hennes ånd; hun var ydmyk og lydig og bøyde av for enhver storm, og når den var overstått, rettet hun seg opp, sterk og uskadd, som gress etter et voldsomt regn (sammenligningen er hennes egen). Men under hans innflytelse våknet stadig sterkere mystikeren i Elisabeth. Hun pisket sitt legeme og påla seg stadig hardere botsøvelser og faste. Hun fikk også visjoner.

En ungarsk adelsmann som kom til Marburg og ba om å bli vist til hennes hus, ble sjokkert over å finne Elisabeth kledd i en enkel grå kutte og sittende ved rokken i sykehuset. Han bønnfalt henne om å vende tilbake til farens hoff, men hun avslo, siden både hennes barn, hennes fattige og mannens grav var i Thüringen, og her ville hun bli resten av livet. Det skulle dessverre ikke vare så lenge.

Elisabeth tjente utrettelig de som var i nød, inntil hennes egen helse sviktet. Likevel fortsatte hun å praktisere sine umåtelig strenge botsøvelser. Hun døde om kvelden den 17. november 1231, bare 24 år gammel, og det fortelles at fra hennes legeme utgikk det en saliggjørende duft som hadde helbredende virkning. Hennes legeme ble lagt på lit de parade i St. Frans-hospitalet i Marburg, og der ble hun bisatt den 19. november.

Allerede den 27. mai 1235, bare fire år etter hennes død, ble hun kanonisert av pave Gregor IX. Samme år ble den nye St. Elisabeth-kirken i Marburg viet, som var bygd av hennes svoger, og der ble den helliges ben skrinlagt den 1. mai 1236 i nærvær av Fredrik II og en stor folkemengde fra hele Europa. Keiseren skjenket en krone, som ble satt på den helliges legeme. Den befinner seg i dag i Historisk museum i Stockholm. St. Elisabeth-kirken, som i dag protestantisk, var det første rene gotiske byggverk i Tyskland. Hennes skrin var et populært pilegrimsmål helt til reformasjonen.

Det meste av relikviene ble fjernet og brakt til et ukjent sted i 1539 av den lutherske Filip av Hessen, en av hennes etterkommere, for å få slutt på kulten. Men det lyktes ham ikke å utslette minnet om Elisabeth. Hodet og to benknokler befinner seg siden 1588 i St. Elisabeth-søstrenes kloster i Wien.

Elisabeth av Ungarn (av Thüringen) har alltid vært en av de mest elskede helgener i Tyskland. Med henne som forbilde driver St. Elisabeth-søstrene stadig sitt arbeid for fattige og syke, og de har vært og er representert flere steder i Norge. Kongregasjonen ble stiftet i 1842 i Neisse i Schlesien, den fikk sin kirkelige godkjennelse i 1859. I 1986 hadde kongregasjonen ca 3.000 søstre som arbeidet i Afrika, Italia, Jerusalem, Polen, Tyskland og Skandinavia, og deres virkefelt omfatter alle former for sosial omsorg. Siden 1200-tallet har hun vært skytshelgen for fransiskanertertiarer, sammen med den hellige Ludvig IX.

Helt fra sin død ble Elisabeth populær blant kunstnere. Hun avbildes enten som grevinne med krone eller som fransiskanertertiar mens hun hjelper nødstilte. Ofte har hun roser i fanget.

Elisabeths minnedag ble innskrevet i den romerske kalender i 1474. Tidligere ble hun minnet den 19. november, begravelsesdagen. Hennes minnedag er nå dødsdagen 17. november. I Tyskland minnes hun fortsatt 19. november. I tillegg til i fransiskanerordenen æres hun også høyt i dominikanerordenen (siden 1244) og i cistercienserordenen (siden 1236).

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Lodi, Benedictines, Butler (XI), Grimberg, Kværne/Vogt, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden 

Kilde: www.katolsk.no

PROVINSIALHUSET

Munkerudveien 52
1165 OSLO
tlf. +47 23 38 44 00
faks +47 23 38 44 01
stelisabethprovins@gmail.com

Hjemmeside

Konto nr.: 6062.05.15887

HAMMERFEST

Kirkegata 24
9600 Hammerfest
tlf. +47 23 38 44 20
faks +47 23 38 44 21
hammerfest@stelisabeth.katolsk.no

Hjemmeside

Konto nr.: 4910.20.39806

TROMSØ

Balsfjordgata 35
9007 Tromsø
+47 23 38 44 30
+47 23 38 44 31
tromsoelisabeth@gmail.com

Hjemmeside

Konto nr.: 4750.16.49348

TØNSBERG

Botnegata 24
3112 Tønsberg
+47 23 38 44 22
+47 23 38 44 25
tonsberg@stelisabeth.katolsk.no

Hjemmeside

Konto nr.: 2420.33.37465

NOVISIAT

KALLSARBEIDET

kall@stelisabeth.katolsk.no
Leder for kallsarbeidet i
St. Elisabethsøstrenes norske provins:
sr. M. Karolina Bogoczová
tlf. +47 23 38 44 00
mobil +47 412 52 224

INTENSJONSPOSTEN

"Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for"
Klikk her for Intensjonsposten.

Color I Color II Color III