×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 572

Menu

Content

Breadcrumb

Vitnesbyrd

Mitt kalls vei

Sr. M. Natanaela

Mitt kalls vei er den mest alminnelige i verden. En dag fikk jeg en enkel brosjyre om St. Elisabethsøstrene av sognepresten min. Jeg skriver ”enkel” fordi den var virkelig enkel.

Den var kopiert på farget papir med et uklart bilde. Egentlig så har jeg ikke brydd meg stort om den – jeg hadde jo ingen tanke om å gå i klosteret. Jeg stakk den i lomma og tok den ut først en kveld jeg ikke hadde noe annet å lese. Siden sognepresten nettopp var kommet fra Norge, var det en brosjyre om elisabethsøstre der. Jeg hadde ikke særlig kontakt med elisabethsøstrene, selv om de sikkert hadde det minst (hvis jeg ikke tar feil) fire i min hjemby. Jeg pleide å dra på forskjellige leire, retretter men ikke med elisabethsøstrene.

Denne brosjyren gjorde noe merkelig med meg den natten. Jeg fikk ikke sove. Jeg hadde så mye å tenke på. Herre, hvorfor måtte det være meg?? Jeg hadde jo en jeg var glad i. Vi hadde det bra sammen, vi kranglet ikke. Og Du foreslår en annen vei for meg? Dagen etter den tunge natten gikk jeg til kirken. I Guds Ord ville jeg finne svar. Og jeg fikk et virkelig konkret svar. Den dagen ble det lest fra Johannesevangeliet (1 kapitel), om Natanaels. Hans situasjon minte meg om min egen: KOM OG SE… sa Jesus.

Samme dag skrev jeg til søstrene på Nordstrand i Oslo og ba om å bli tatt opp i deres felleskap. I dag er jeg en lykkelig elisabethsøster som vil gjøre andre glade etter den hellige Elisabeths eksempel.

Sr. M. Natanaela

Mine ,,NEI!”

 Sr. M. Karolina

Jeg kommer fra en katolsk familie. Men jeg tenkte aldri på å gå i kloster. Mitt liv var helt vanlig. Jeg gikk i søndagsmessen, til andakter, sangøvelser i kirken… Men ikke noe mer. Ved et tilfelle begynte jeg å gå i messen daglig. Etter en tid forstod jeg at det ikke var tilfeldig, men Guds plan. Mitt liv forandret seg.

Det ble fullt av glede og tillit. Men bare til et visst punkt da jeg hørte Guds stemme inne i meg. Jeg begynte å si til Gud at dette kunne jeg ikke. Jeg spurte meg selv: "Hvorfor nettopp meg?" Jeg ville gifte meg, få mann og barn. Så begynte jeg å leve mitt liv uten så nær kontakt med Gud. Jeg fikk dårlig samvittighet, for jeg følte at det ikke var riktig. Dagene gikk, men de var tomme og uten interesse. På denne måten hadde jeg mistet Ham. Hvordan skulle jeg fortsette mitt liv uten Ham?
Jeg begynte å forstå at mitt svar allikevel måtte bli ,,Ja”.

Da begynte jeg å søke en kommunitet som Gud hadde ment for meg. Kanskje Da begynte jeg å lete etter den kommuniteten Gud hadde bestemt for meg. Jeg har funnet den! Nå er jeg lykkelig, nå vet jeg hvor min plass er. Jeg takker Gud for veien Han leder meg. Jeg vet at veien er lang, og jeg er bare et lite menneske og trenger hjelp. Om denne hjelpen ber jeg Ham hver dag.

Sr. M. Karolina

Det var ikke dere som valgte meg…

Fra jeg var tre år gammel bodde jeg sammen med mine foreldre og min søster i en menighet som var ledet av prester fra kongregasjonen ”Misjonærene av den Hellige Familie”. Så temaet ”misjon” var ikke fremmed for meg. Særlig når det var retrett eller misjon i menigheten vår, fortalte prestene som var invitert til oss, mye om sine meddbrødre som tjente Gud i forsjellige land eller på andre kontinenter. Da jeg var barn og gikk på skolen, husker jeg at på slutten av en retrett skulle vi be for hverandre (jentene for guttene og guttene for jentene) at om noen i fremtiden skulle høre i sitt hjerte Jesus si til ham eller henne ”kom og følg meg” skulle han eller hun ha mot til å svare på dette kallet. Kanskje noen den gang ba sterkt for meg?

Jeg ble mer og mer bevisst at disse ordene fra en sangtekst er veldig virkelighetsnære: ”det er mange hjerter som venter på Guds ord”. Etterpå begynte jeg å delta i ungdomsmesser og møter. Nå opplevde jeg messen dypere og jeg har oppdaget Guds nærhet, Gud som den viktigste i mitt liv” Han ble virkelig min venn, og jeg ville være bare med Ham. Da jeg var 17 år gammel var jeg første gang på Taizémøte for ungdom i Wien, og der ble jeg klar over at Gud vill jeg skal ofre mitt liv bare til Ham. Dette var så sterkt at jeg ble skremt, og jeg har tenkt at det bare skyldtes den fine atmosfæren i Wien og at det var, som i en annen sang ”jeg ville i dette øyeblikk av begeistring ofret deg hele mitt liv …”. Jeg kjente ingen søstre og hadde ingen kontakt med noen av dem, og i min omgivelse både i familien, på skole eller under studiene hørte jeg ikke noe godt om klosterlivet. Jeg skammet meg over å si til noen om mit dype ønske om å bli Guds tjenerinne - en ordenssøster. Jeg trodde ikke at det kunne være sant at Gud kaller akkurat meg, og jeg ville ikke høre på den stemme i hjertet mitt. I noen år skjøv jeg det hele til side og la det bak meg.

Etter at jeg hadde bestått artium begynte jeg å studere tysk. Gud var veldig tålmodig med meg, og ”mange ganger og på mange måter” mildt og stille gjentok Han i hjertet mitt ”følg Meg”. Fordi jeg kunne tysk, dro jeg til Tyskland og jeg lærte språket i en familie. Inntil da, hvis jeg hørte om misjon, tenkte jeg særlig på Afrika og på mennesker som sulter. Men nå i et vestlig land opplevde jeg menneskenes åndsfattigdom og at det er sant hva den hl. Frans av Assisi har sagt: ”Kjærligheten (Gud) blir ikke elsket”. Derfor var det ikke tilfeldig at jeg sommeren 1997 på ”Maria Carmen” festival i Gorka Klasztorna så Elisabethsøstre for første gang. Etterpå fikk jeg vite at de var fra den norske provins. Jeg har klaget til Gud hvorfor det skulle være søstre fra et så fjernt land, hvor det er så mørkt og kaldt. Jeg tenkte at Gud holdt meg litt for narr: skulle jeg virkelig dra så langt hjemmefra? I all min tvil fikk jeg vite om salige Pier Giorgio Frassati, som tjente Gud og sin neste som legmann, og Vårherre tok ham til himmelen da han var bare 24 år gammel. Han var en stor tilbeder av det Hellige Sakrament, og jeg ville også gjerne sammen med andre unge mennesker følge ham i det. Dette var veldig viktig fordi fra Jesus i det Hellige Sakrament har jeg fått tro, ro, fred, mot og styrke slik at jeg kunne følge denne veien som Jesus valgte for meg.

Nå ”er min eneste Kjærlighet Kristus” (hl. Elisabeth), og kilden til min glede er at jeg fulgte denne stemmen i mitt hjerte. Jeg gleder meg også over at min Kongregasjons skytshelgen er St. Elisabeth av Ungarn. Hun tjente alltid trofast Gud og nesten - som ung pike, veldig god kone og mor, som enke og nonne. Hun døde helt utslitt av å hjelpe syke da hun var 24 år gammel.

Sr. M. Aleksandra

 

PROVINSIALHUSET

Munkerudveien 52
1165 OSLO
tlf. +47 23 38 44 00
faks +47 23 38 44 01
stelisabethprovins@gmail.com

Hjemmeside

Konto nr.: 6062.05.15887

HAMMERFEST

Kirkegata 24
9600 Hammerfest
tlf. +47 23 38 44 20
faks +47 23 38 44 21
hammerfest@stelisabeth.katolsk.no

Hjemmeside

Konto nr.: 4910.20.39806

TROMSØ

Balsfjordgata 35
9007 Tromsø
+47 23 38 44 30
+47 23 38 44 31
tromsoelisabeth@gmail.com

Hjemmeside

Konto nr.: 4750.16.49348

TØNSBERG

Botnegata 24
3112 Tønsberg
+47 23 38 44 22
+47 23 38 44 25
tonsberg@stelisabeth.katolsk.no

Hjemmeside

Konto nr.: 2420.33.37465

NOVISIAT

KALLSARBEIDET

kall@stelisabeth.katolsk.no
Leder for kallsarbeidet i
St. Elisabethsøstrenes norske provins:
sr. M. Karolina Bogoczová
tlf. +47 23 38 44 00
mobil +47 412 52 224

INTENSJONSPOSTEN

"Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for"
Klikk her for Intensjonsposten.

Color I Color II Color III