Menu

Content

Breadcrumb

Meditasjon i 2016

I årets permanente formasjon fordyper vi oss i temaet: "VÆR GLADE I HÅPET!“ (Rz 12,12) – VÅR IDENTITET SOM ELISABETHSØSTRE I TJENESTEN FOR DET KRISTNE HÅP“.

November

Å DELE MED ANDRE

„Så brøt han brødene i stykker, og gav dem til disiplene for at de skulle dele dem ut… Alle fikk spise seg mette...” (jfr. Mark 6, 41n)

Den hl. Markus forteller om underet som mettet folkemengden, som hadde fulgt Jesus. Disiplene hadde bare fem brød og to fisk til disposisjon, for å dele dem mellom tusener. Vi leser videre: alle fikk spise seg mette, og disiplene samlet opp tolv kurver fulle med rester. (jfr. Mark 6, 42n).

Denne hendelsens tema er ikke det faktum, at brød og fisk ble mangfoldiggjort, men det å dele med andre. Vår menneskelige natur frister oss til å øke vårt gods. Jesus derimot viser oss en annen vei, som kan gjøre oss glade – å dele med andre. Jesus lærer oss, at vi ikke klarer å forebygge mangel, hvis vi ikke lærer oss å dele med andre. Dessuten, den hl. Evangelisten Markus viser oss, at der hvor mennesker kan dele med andre, blir det alltid noe igjen. Mens der, hvor mennesker er redde for å dele sine goder, fordi de tror, at de kommer til å miste det de har, der mangler det alltid noe.

Mange steder i Den Hellige Skrift kaller Gud oss til å lindre nød og menneskelig lidelse. Sult, fattigdom, vold, trengsler og urettferdighet utgjør en utrolig størrelse i verden. Evangeliets fortelling om den mirakuløse mangfoldiggjørelsen av brød, gir oss ingen ferdige oppskrift på å løse denne verdens problemer. Vi er overbevisste om, at jorden har goder og ressurser til alle mennesker og derfor skal vi dele med andre. Det finnes forskjellige muligheter og måter for å dele med andre. Der hvor vi lever i solidaritet med andre, hvor vi erfarer at vi hører sammen og er avhengige av hverandre, gjenvinner vi håp og mening. Vi finner ingen lykke, hvis vi lever bare for oss selv, men tvert imot, når vi lever for andre.

„I saligprisningenes ånd strever vi etter å bli lik Kristus gjennom rettferdig fordeling av materielle og åndelige goder. Først og fremst oppnår vi det, ved å være solidariske med nåtidens fattige”. (RI 10.6).

Vi må gi det vi har, med glede og gjerne.“ – sa den hl. Elisabeth, vår skytshelgen.

Oktober

FREDENS GJERNING

„For han er vår Fred,“ (Ef 2,14)

Hele skapningen er „harmoniens og fredens hus” i Guds hjerte og sinn. Den er stedet, hvor alle kan finne sin plass og føle seg hjemme (pave Frans, 7.9.2013). Vi ødelegger fredstanken, når vi bare tenker på våre egne interesser. Det skjer også, hvis vi overgir oss til voldelige regimer eller maktpersoner. Vi kan også komme til å sette egnen viljen og egne ytelser i Guds sted.

Hvordan kan vi unngå ufred og feile holdninger? Våre Grunnleggere viser oss den rette vei her: „I prøvelser, la oss søke tilflukt i Jesu åpne side. Der finner vi kraft til å motstå det onde, og ro og fred...” (Moder Franziska, 11.3.1880 r.)

Samme ordbruk har pave Frans når han ber alle, av god vilje, om å se på Korset et øyeblikk. Der finner vi veien til Guds Hjerte. Korsets stillhet taler forsonings-, dialog- og fredens språk (7.9.2013). I Korset finnes håp og liv.

Vår evne til fred viser seg i daglige relasjoner med nesten. Vårt strev etter å oppnå fred, i samfunnet eller fred i konflikter mellom nasjoner, gir ingen resultater, hvis vi ikke også lever fredsommelig og er fredsbyggere blant dem som er nær oss. Fred i verden har sitt utspring i vårt eget hjerte, i våre daglige tanker, snakk og virke.

„Fred proklameres bare med den fred som er uløselig knyttet til plikter som går ut fra rettferdighet. Denne fred må være forsterket ved eget engasjement, sjenerøsitet, barmhjertighet og nestekjærlighet“ (pave Paul VI, 1976).

Når vi kan leve i ro og fred med hverandre, med skapningen og også med Gud, blir vi til verdens håp, liv og framtid.

September

LÆRE Å ELSKE DE UEGENNYTTIGE GJERNINGER

„Nei, elsk deres fiender, gjør vel mot dem og lån ut til dem uten å vente noe igjen“. (Luk 6,35)

I talen som Jesus holdt her, retter Han radikale instruksjoner til sine disipler. Jesus kommer med sine forventninger til oss: Vi skal elske våre fiender, gjøre vel mot dem som hater oss, velsigne dem som forbanner oss og ikke forsvare oss mot slag. Vi skal tåle urettferdighet og forfølgelse, ikke dømme eller fordømme noen. Vi skal ettergi deres skyld og vise dem barmhjertighet. Dette skal vi kunne gjøre, uten å skjele til hva vi får i gjengjeld. Vi skal handle absolutt uegennyttig. (Luk 6, 27-38)

Ovennevnte instruksjoner førte til protester og provoserte allerede Jesu lyttere. I dagens verden er de også vanskelig å godta og virker nesten umulige til å realisere.

Men, det er nettopp tanken om den uegennyttige kjærlighet som er kilden til vår Kongregasjon. Klara Wolff, grunnleggeren av Kongregasjonen, sa om sitt kall: „Over lengre tid gav Gud meg en innsikt om, at det skulle bli godt, hvis det hadde kommet personer, som ville oppofre seg for uegennyttig pleie av alle syke, uten å gjøre forskjell på folk“ (13.3.1843). Moder Klara Wolffs tanke inspirerer oss til uegennyttig tjeneste og apostolat i St. Elisabethsøstrenes Kongregasjon.

Hva skulle skje med verden, hvis det ikke hadde vært noen ordensmenn og ordenskvinner? (jfr. VC 105). Hvis deres virke ikke fantes. Det, til Gud viede liv, i motsetning til alle andre oppgaver, har enorm betydning i dag. Det konsekrerte livet, står for ubegrenset, uegennyttig kjærlighet. Det er viktig i vår verden, der menneskene utsettes for overveldende påvirkning fra forgjengelig idealer. Det trengs mennesker, som vil vise til Guds faderlige åsyn og til den moderlige Kirken. Vi trenger personer, som kan risikere sine egne liv for, at andre skal ha liv og håp (jfr. VC 105).

„Vi er ikke redde, selv ikke for tanken om at den første syke som gjør bruk av vår hjelp, kan bli årsak til vår død.“ (salige Maria Louise, 04.11.1850).

August

FEIRING, SOM LÆRER OSS Å HÅPE

„For min sønn var død og er kommet tilbake til livet, jeg hadde mistet ham og har fått ham igjen! Og så begynte de å holde fest.“ (Luk 15,24)

I Evangeliet finner vi mange oppfordringer til å feire og til å spise sammen.

Også i Konstitusjonene våre kan vi lese om fester, høytider, fritid og glede og om felles rekreasjon, som er viktig i vårt liv. (jfr. K 68). Vi har særskilte feiringer av hverandre og feiringer for fellesskapet. Det er som de to sidene av samme mynt. Feiring er kjærlighetens og håpets budskap.

Vi trenger både å kunne feire sammen og å kunne finne tid til privat og felles hvile. Det er også viktig, at vi iblant, gir oss tid til å betrakte egen gjerning med en viss avstand. Da klarer vi å glede oss, sammen med andre over deres virke og være åpne for deres behov. Vi kan vise hverandre barmhjertighet i mange situasjoner. Slik kan vi se på fremtiden med håp om, at enhver anledning kan føre oss til møte med Herren. Alt dette kan gi oss sinnsro og bli til kraftens kilde i vårt apostoliske virke (jfr. Broderlig liv i fellesskap, 28; 1994).

Å feire – betyr å vise takknemlighet til Gud og glede oss sammen med Ham. Derfor er vi invitert til, på nytt, å finne frem til den dype betydning av Herrens dag, som sentrum i vår kjærlighet til Gud.

Søndag er Guds gave til oss. Den gir oss glede, fordi vi denne dagen feirer Jesu frelsesverk på en særlig måte. Søndag utrykker Hans kjærlighet til ethvert menneske.

Søndagen gir oss frihet. Vi får stoppe opp og hvile fra andres forventninger eller fra det daglige arbeidet.

Søndagen gir oss håp om, at Gud skaper „en ny himmel og en ny jord“ (Åp 21,1), en verden uten sykdom eller lidelse.

„Og uten feiringens dimensjon, ville håpet ikke ha hatt hjemme noe sted.“ (EE 82).

Juli

VITNESBYRD, FOR Å LÆRE Å HÅPE

„Men denne skatt har vi i leirkar, så det skal være klart at denne overveldende kraft er fra Gud, ikke fra oss selv. (2 Kor 4,7)

Som konsekrerte skal vi „snakke om Evangeliets skjønnhet, og deretter la Den Hellige Ånd gjøre resten“ (intervjuet med Kard. Bergolio, 2007). Vi vitner om den nye, ekstraordinære virkelighet, når vi åpner oss uten frykt for Åndens virke. Det er DEN, som gir oss kraft til modig, høyt, når som helst og hvor som helst, også motstrøms, å ville forkynne Evangeliet.

Den hl. Apostel Paulus’ liv viser styrken og kraften i slike vitnesbyrd. Slik som, i ham, må vi tillate Gud å fylle oss med sin nåde (jfr. Fil 3,12). Så kan vi være rede til å vise håpet til andre, sammen med Guds barmhjertighet og Hans virke på vår tros- og omvendelsesvei.

I likhet med hl Paulus, må jeg bli meg bevisst min svakhet, min grådighet og andre tilbøyeligheter (2 Kor 12,5). Jeg forkynner Evangeliets håp og skjønnhet, når jeg ikke peker på andres feil, men heller oppdager troens lille gnist i dem. Når jeg kan medlide med dem i deres vanskeligheter, og klokt og ydmykt dele mine egne erfaringer med dem.

Herren Gud trenger ikke noe perfekt hjerte for å realisere sine planer. Han vil ha hjerter som elsker og som lar seg bli renset og forvandlet. Han leter etter hjerter, som trekker andre mennesker til seg, med sitt indre lys og som viser dem Kristus.

På denne måten kan vårt vitnesbyrd om håpet vise, at håpet kommer gjennom forskjellige erfaringer. Det gjelder både de gode og de vonde. Da kan vi også bære med oss Det Glade Budskap ifølge Guds plan.

„La oss fortrøstingsfullt legge vår skjebne i Gud Faders hånd. La oss sverge Ham(…) at vi skal ofre våre svake krefter kun for tjeneste hos Ham“ (salige Maria Louise, 31.12.1871).

Juni

LIDELSE, ERFARING FOR Å LÆRE Å HÅPE

„Og hvem skal kunne skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare, sverdet?“ (Rom 8, 35)

„Vi blir ikke helbredet ved å unnvike lidelsen, ved å flykte fra lidelsen, men derimot ved å være i stand til å ta imot lidelsen og modnes i den, finne mening i den gjennom en forening med Kristus som led med uendelig kjærlighet.“ (Spe Salvi 37).

Vi forsøker å unngå lidelse og bekjempe den, men vårt strev kan bare begrense den til en viss grad. Lidelsen har forskjellige ansikt: hat, hevn, bakvaskelse, umoral, forfølgelse, sult, torturer, ensomhet, sykdom og død. Vi kan ikke fjerne lidelsen fra verden. Den er uunngåelig både i vår private liv og i verdens historie. Forskjellige forsøk på å overvinne eller unngå lidelsen, viser seg å være nytteløse. Lidelsen vekker i oss følelsen av svakhet og meningsløshet.

Jesus led, og dermed viste Han veien for oss. Vi kan faktisk forvandle vår og verdens lidelse, slik at den bærer frukt. Når vi godtar og mottar lidelsens byrde ved å knytte den til Jesu Kristi lidelse, vil vi erfare Hans kraft og styrke gjennom den.

På den ene side er det slik, at lidelsen, smerten, tristheten, vanskelighetene og uroen forblir i oss. Disse kan vise seg å være veldig vanskelige å utholde. Motsatt, kan vi også erfare, hvordan mørket gradvis forvandles til lys, lidelsen blir til velsignelse, og nytt håp vokser fram.

LIDE „med den andre og for de andre“ (Spe Salvi 39), medlide for sannheten, rettferdigheten og kjærligheten – det er grunnlaget for all menneskelighet.

Derfor ser vi også sykdom, lidelse og alderdom innen kongregasjonen, som vår oppgave, idet det fullender vår apostoliske virksomhet (jfr. K 69).

Mai

FELLESSKAPET, STEDET FOR Å LÆRE Å HÅPE

„Dere er jordens salt! Dere er verdens lys!“ (Matt 5, 13.14)

Ordensfellesskap skal være håpets sted og steder for å oppdage de evangeliske Saligprisningers ånd. Steder, hvor kjærligheten blir til livets regel (jfr. VC 51).

Vi utgjør St. Elisabethsøstrenes Kongregasjon og vi har fra begynnelsen av, levd fellesskapets liv. Vi har alltid utført vår betrodde misjon i verden. Vi blir stadig på nytt kalt til autentisk og kreativt å leve ut våre gjensidige relasjoner, slik at andre, ved å se på vår livsstil, forstår den og kan ønske å etterleve den.

Våre fellesskap skal være salt og lys for andre. Det er høye forventninger til oss. Salt gjør maten smakfull, konserverer, renser og forebygger mot ødeleggelse. Denne rensende kraften trenger menneskene også. Lyset fordriver mørket, usikkerhet og farer. Lyset gir trygghet. Jesus forventer, at vi er håpets tegn. Vi, som fellesskap, skal være verdens salt og lys!

I våre daglige relasjoner må vi forsøke å være milde, snarere enn å være sta og steile. I stedet for å søke ære og innflytelse, skal vi være fattige i ånden. La oss ikke holde tilbake det vi kan gi til andre, men dele med dem, som eier mindre enn oss selv.

Når vi er barmhjertige med andre, og med oss selv, gjør vi som fellesskap, at verden blir mer menneskelig, full av „smak og følelser”. Slik er fellesskapene tegn på håpet her og nå. Det er håp om en framtid med Gud. Den går utover vår tid og verdens grenser.

Pave Frans skriver til oss konsekrerte, om håpets tegn: Vær ”eksperter på fellesskap“! Tilby en konkret modell for fellesskap! Vær modig til stede der det er uenighet og spenninger! Lev møtets mystikk, „det er å være i stand til å lytte oppmerksomt til de andre. Det er å kunne lete sammen etter veier! (jfr. Apostolisk brev til ordensfolk i anledning av Det Gudviede Livs År, 28.11.2014).

April

HVERDAGEN, STEDET FOR Å LÆRE Å HÅPE

„Den som er tro i de små ting, han blir også tro i de større, (Luk 16,10)

„Alle menneskets alvorlige og rettsindige gjerninger er håp som fullbyrdes.“ (Spe Salvi 35). Det må ikke glemmes, at den „åndelige gudstjeneste, hellig og Gud til behag” (jfr. Rom 12,1) først og fremst finner sted i det daglige liv (jfr. EE 80).

Måten vi lever i hverdagen, kan hjelpe oss og gi liv til håpet. Det påvirker også den verden vi lever i. Den blir fylt med kjærlighet og mer menneskelig.

Vi trenger ikke gjøre usedvanlige ting. Det vi gjør, skal vi gjøre med stor kjærlighet, som har sitt utspring i Guds Hjerte. La oss motta daglige vansker og plikter med glede, tålmodighet og uten å klage. La oss fullføre det, som vi har lovet; la oss dele de gaver og evner som vi har fått fra Gud; la oss vie våre „små forhåpninger” og vårt strev, for å endre verdens begrensninger, til Gud. Vi ønsker å gjøre verden til et mer rettferdig sted.

Tid er dyrebar „skatt“ i hvert menneskets liv. Derfor er det viktig å bruke den fornuftig. Noen ganger mister vi dyrebare tid, ved å se tilbake på fortiden med sorg eller bekymring. Vi kan også komme til å bekymre oss unødvendig mye over nåtiden. Også, om vi er overdrevent opptatt av å ta vare på oss selv, kan det innebære tap av dyrebar tid. Den kunne vi også ha benyttet til virke for Guds Rike.

Det er viktig „alltid å nytte godt, trofast og samvittighetsfullt av dette livets korte tid“ – minner Moder Franziska oss om. Vi skal heller ikke miste håpet i de triste og håpløse stundene, som hverdagen kan føre med seg, men huske at; „Bare et stort og trygt håp om at mitt personlige liv og historien som helhet tross alle feilslag blir båret av en uforgjengelig kjærlighetens kraft som gir dem mening og betydning” (Spe Salvi 35).

 Mars

AVKALL, FOR Å FORSTÅ HÅPET

„Det skje meg som du har sagt.“ (Luk 1,38)

I vårt klosterliv må vi konsentrere oss om visse idealer, blant annet frigjørelse og avkall (jfr. RI 12.7). Ofte og på nytt må vi lære dette. Vi har det vanskelig når en kjær person dør eller våre fysiske krefter svikter. På et eller annet tidspunkt i vårt liv, må vi forlate tjenesten, som vi med hengivenhet har utført så lenge. Når våre fellesskap reduseres, er det ikke alltid lett å ville endre apostolatets oppgaver.

Vi må lære oss avkallets holdning, å gi slipp for å kunne frigjøre oss fra fastlåste meninger, ønsker og vaner. Vedvarende klamring til de „velkjente realiteter” vil ikke bringe lykke. Tvert imot, det kan forårsake vansker, som vi helst vil unngå.

Av og til må man gi avkall på noe og akseptere forandringer både i ens personlige- og i felleslivet og i Kongregasjonen. Akseptasjon og åpenhet for endringer er ingen lett oppgave, men det er en forutsetning for å leve i håpet.

Når vi står for Guds åsyn, skal vi ha tomme hender, blikket rettet på Ham og et fritt sinn og hjerte. Når hendene våre er tomme og hjertet er ubundet og åpent, begynner Gud virke i oss, på en uforståelig måte. Derimot når, hjertet er fylt av angst, klaging, skuffelser, motløshet eller til og med egenkjærlighet, da gir vi ingen plass til Gud. Han kan ikke virke i oss og i miljøet vi lever i.

Maria er forbilde for oss i Kristi etterfølgelse. Når vi følger de evangeliske råd, slik hun gjorde, vier vi oss, av et udelt hjerte, til Guds tjeneste og forherligelse. Det setter oss i stand til å gi avkall på verdifulle menneskelige goder. Rett etterlevd fører det oss til indre frihet og glede og blir håpets tegn på det evige liv (jfr. K 8).

Februar

BØNN, SOM SKOLE I HÅPET

„For hos deg er livets kilde…“ (Sal 36,10)

Vi lærer å be, når vi påtar oss bønnens strev. Det finnes ingen annen vei. Pave Benedikt XVI kaller bønn for en „skole i håpet“ og for „trening for lengselen“ (Spe Salvi 33).

Våre hjerter er ofte fylt med tanker, lengsler, drømmer, bekymringer eller uro. På grunn av at vi klamrer oss til våre livs skuffelser, hovmod eller misunnelse, er det vanskelig å ta pause fra destruktive tanker og følelser. Ofte vedlikeholder vi dem i våre hjerter.

Som religiøst fellesskap der, daglig felles og privat, bønn har sin plass, skal vi gi rom for Gud i våre hjerter og i våre liv. Der gjelder uansett vår egen alder, evne eller helse.

I bønnen står vi for Guds åsyn med alt det som fyller våre hjerter: Vi står der med det som gleder oss, men også med det, som svekker motet og håpet i oss og gjør oss handlingslammet.

„Hjertet må først bli åpnet og så renset: befridd for eddik og eddiksmak”. Det koster arbeid og lidelse, men bare slik blir våre hjerter frie og åpne til å motta Guds gaver: entusiasme, iver, kjærlighet og mildhet (jfr. Spe Salvi 33).

Med den riktige bønnen, åpnes vi for Kristus, som er kilden og fundamentet for vårt håp. Bønnen bevarer og endrer våre liv.

Håpet mettes av bønn og fører til gjerninger. Selv om bønn hører til vår helt personlige virkelighet, åpner den oss for andre og for verden, som omgir oss. Slik er vi „håpets tjenere” for andre og for den verden vi lever i (se Spe Salvi 34).

Forenet med Kristus og som stedfortredere for hele menneskeheten står vi for Gud, vår Far. Fylt av tillit overgir vi verdens nød til Ham gjennom vår forbønn (jfr. K 47).

 Januar

ÅPNE OSS FOR GUDS NÆRVÆR I OSS SELV OG I VERDEN

„La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp; for han som gav løftet, er trofast.“ (Hebr 10,23)

I årets permanente formasjon fordyper vi oss i temaet: "VÆR GLADE I HÅPET!“ (Rz 12,12) – VÅR IDENTITET SOM ELISABETHSØSTRE I TJENESTEN FOR DET KRISTNE HÅP“.

Vi vil tenke over, hvordan det står til med „gjerning og lidelse som "steder" for å lære å håpe“ (Spe Salvi 35-40).

Som Elisabethsøstre, og takket være Guds nåde, er vi kalt til å være „et tegn for Den Hellige Ånd, som peker på en ny framtid, som er opplyst med troens og det kristne håps lys” (VC 27) – leser vi i det avsluttende dokumentet fra det siste Generalkapittelet.

I dag møter ordenslivet mange slags vansker og utfordringer: Antallet kall synker, søstrene blir eldre og vi har finansielle problemer. I tillegg kommer utfordringer med multikulturasjon og globalisering innen ordenen. Vi kunne komme til å bli motløse, triste eller full av klaging. Men det er alltid mulig å velge å håpe. Ja, desto mer trenger vi håpet, når motgangen kommer. Håpet gir oss styrke til å gjennomleve vanskeligheter og nye utfordringer.

Pave Benedikt XVI har ofte, under sitt pontifikat, oppfordret oss til å stole på Guds løfte. Han sier, at vi må være trofast i håpet (jfr. Hebr 10,23): „Måtte deres bønn, troens vitnesbyrd og fruktene av deres kjærlighet bane vei for forståelse av håpets horisonter. Også i dag viser Gud dem i sin Kirke og i hele verden.” (17.04.2008).

Gud griper inn i våre liv og i historien, dersom vi, med hele vårt liv, er vitnesbyrd om håpet, som fyller oss.

„Vi skal ikke miste motet, men gjøre alt vi kan. Resten vil Herren gi oss. (salige Maria Louise, 15.9.1860)

PROVINSIALHUSET

Munkerudveien 52
1165 OSLO
tlf. +47 23 38 44 00
faks +47 23 38 44 01
stelisabethprovins@gmail.com

Hjemmeside

Konto nr.: 6062.05.15887

HAMMERFEST

Kirkegata 24
9600 Hammerfest
tlf. +47 23 38 44 20
faks +47 23 38 44 21
hammerfest@stelisabeth.katolsk.no

Hjemmeside

Konto nr.: 4910.20.39806

TROMSØ

Balsfjordgata 35
9007 Tromsø
+47 23 38 44 30
+47 23 38 44 31
tromsoelisabeth@gmail.com

Hjemmeside

Konto nr.: 4750.16.49348

TØNSBERG

Botnegata 24
3112 Tønsberg
+47 23 38 44 22
+47 23 38 44 25
tonsberg@stelisabeth.katolsk.no

Hjemmeside

Konto nr.: 2420.33.37465

NOVISIAT

KALLSARBEIDET

kall@stelisabeth.katolsk.no
Leder for kallsarbeidet i
St. Elisabethsøstrenes norske provins:
sr. M. Karolina Bogoczová
tlf. +47 23 38 44 00
mobil +47 412 52 224

INTENSJONSPOSTEN

"Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for"
Klikk her for Intensjonsposten.

Color I Color II Color III